Synnøve: Leeei

Joda, alt går sin gode gang her.

I skrivende stund har jeg nok en gang tatt på meg ullundertøyet og tent stearinlyset for å være rustet til nattens kommende kjølige opplevelse.. Dama borti korridoren her kom inn til oss for litt siden og pratet i vei på russisk. Av det hun sa som vi kunne forstå prøvde hun å forberede oss på at "byen" har slått av varmen på grunn av en eller annen feil med strømnettet. Med en utendørstemperatur på under 0 grader blir det fort kaldt på innsiden av et meget dårlig isolert bygg fra 1800-tallet - det fikk vi smertefullt oppleve kun for noen netter siden da det var noe galt med varmtvannsledningen. Jeg sov med ullstillongs, ullunderskjorte, ullsokker, dyne og pledd den natten, og vi hadde også vinduet lukket. Det ble te til frokost morgenen etter, for å si det sånn!

Jeg har forresten nettopp kommet fra treningssenteret også - ikke fordi jeg er så utrolig aktiv og flink av natur, men blant annet fordi jeg sårt trengte en dusj. Varmtvann har vi nemlig ikke, fordi det har vært noe galt med strømmen her i dag. Lyset på badet og inne på begge toalettene gikk i samme slengen, og kom heller ikke tilbake da strømmen kom for litt siden. Trening er nemlig en fin aktivitet når man både er uten lys, uten strøm og uten internett for n'te gang dette semesteret. Og, ikke minst når man må prøve å holde varmen...

Det jeg egentlig skal komme frem til i dag, er at vi nå begynner å bli møkk, hakke lei enkelte sider ved dette oppholdet. Jeg benytter imidlertid sjansen til å si at det ikke er alt som er ille, men det jeg har nevnt til nå er nok til i hvert fall å drive meg til vanvidd over tid. Det ER også en påkjenning å mildt sagt bo oppå hverandre over tid. Det er i tillegg et styr med skolen, hvor vi blant annet ikke har tilgang til en praktisk måte å få skrevet ut dokumenter på. (Vi får skrive ut, det er ikke dét, men dama i skranken er potte sur og det er attpåtil dyrere enn å skrive ut i Norge). I tillegg er vi høvelig lei av å dokumentere hvem vi er eller være avhengige av at noen gidder å trykke på en knapp hver bidige gang vi skal inn eller ut av skolen eller vårt eget hjem. Det er derfor ikke så skrekkelig trist å tenke på at det kun er 5 uker igjen før vi befinner oss på norsk jord igjen. SÅNN - det var dagens lille utblåsning :p