Synnøve: Et lite stykke Norge

Blant alle gode venner og familiemedlemmer har vi nå kåret den som har gjort det desidert beste for oss før vi dro fra Norge. Vinneren, vår kjære venn Sandra, ville forsikre seg om at godtemomsene fra det høye nord ikke skulle lide noen nød i det store utland, og sendte derfor med hver av oss en spennende og spiselig overraskelse som skulle åpnes når nøden ble større enn størst.

Det tok ikke mer enn 5 uker før vi begge var skjønt enige om at nå var tiden så absolutt inne for å ta rotta på det som etter heftig klemming kunne kjennes ut som minst én plate ekte norsk melkesjokolade fra Freia, pluss en uidentifiserbar lang sak som kanskje kunne vært Stratos.

Det var to blide fjes som avdekket herlighetene inni papiret, og i skrivende stund er det faktisk nesten hele 50 gram sjokolade igjen. (Maoam'en forsvant litt vel fort, men det var lov fordi det er en vare som finnes på Lentaen vår, bare 5 minutter unna oss). Vi må da spare melkesjokoladen, kan skjønne det - for det smaker jo bare heeelt fantastisk! Det er kun lov å ta én bit av gangen, og max to biter i løpet av én dag. I tillegg er det et krav om ikke å tygge den, den skal smattes og nytes uten bruk av tenner. Da kommer den til sin rett, nemlig :)



Nå har vi da altså fått smake litt av Norge igjen, og måtte selvfølgelig slå til med pannekakemiddag som en god oppfølger. Vi lagde røra fra scratch, selv uten viktige verktøy som bakebolle, visp og sikt. En serveringsskål og senere en kasserolle ble brukt til bakebolle, en "tømme-vannet-av-pastaen-kasserolle" fungerte fint som sikt, og en gaffel og senere en stekespade ble omgjort til visp. I kampens hete hadde vi mel over hele bordet og halve Tone, men med intens muskelkraft ble all verdens klumper i røra bekjempet uten de helt store problemene.

Vidar og Ove hørte også med til dette middagskalaset, og hadde selvfølgelig sine roller på kjøkkenet - som seg hør og bør i det lille norske likestillingssamfunnet her på domen. Vidar var stekeansvarlig, og under mitt kravstore regime klarte han å få til tynne og sprø pannekaker (det er nemlig det som er best etter min smak), men også noen tykkere pannekaker snek seg inn sammen med enkelte andre som var fylt med bacon. Øse hadde vi forsåvidt heller ikke tilgjengelig, men en kopp gjorde susen når vi etter hvert kom så langt som til stekingen.

Før den tid måtte vi få til en av de viktigste ingrediensene, nemlig sukker. Ove fikk utdelt en gaffel, et krus og en viss mengde monstersukkerbiter a la Russia, og fikk i oppdrag å få laget strøsukker av det. Oppdraget ble omsider fullført, selv om sukkerbitene satte seg på bakbeina og holdt sammen som best de kunne under Oves bruk av makt og muskelkraft. Resultatet ble godkjent, men det skal sies at det både så ut og smakte helt som melis. Men, men. Søtt er søtt uansett hva det kalles, og på pannekaker hører det søtsmak til, så sånn er det.

Trenger jeg å si noe mer enn at dette måltidet bare smakte helt fantastisk!?! Ja, så godt var det, at jeg ikke engang kunne ta meg tid til å ta bilde av det ferdige resultatet. Som plaster på såret får dere se en litt utslitt og forventningsfull Tone i full røreproduksjon: